luxcat er lei igjen

Så lei!!

Lei av pissfolk som ikke kan skrive i sitt eget navn, men må bruke andres nick for å få fram sitt ikke-eksisterende-poeng. Og før man aner ordet av det, JE, så trør man de feile menneskene på tærne. Jeg vet du er for begrenset til å forstå det, men slik er det fortsatt. Ønsker jeg deg død. Nei. Men det hadde heller ikke gjort meg noe. “Som bare en mor kan elske…” Og der synes jeg synd på deg.

Lei virrer som skal lage en sak av noe, som visst nok ikke var noe likevel. Dra fram det som er venner, eller vent litt! Ikke venner likevel. På SOL, eller nei – ikke SOL. Pissfolk det også! Drama… Kjerringtøv etter alle gamle solemerker, men virre er da en mann? Gutt? Hankjønn!??

Lei virrer og paliaqer som skal så tvil rundt meg som nett-person. Nei… lux er ikke meg. VR og RL er to forskjellige ting. Luxcat er sin egen, men en del av meg. VR personen Randi. Lux er mye mer konsekvent. Mye hardere. Mye mer idealistisk. Men hun er utsprunget av én person – meg. Randi. Ikke de andre dere måtte tro det er. Men kanskje er det enklere? Man får motbør, og da er det lettere å skylde på en kjent “fiende”? Man slipper gå i seg selv

Lei halvkvedede viser og rent pisspreik. Om dere, eller alter egoene, ikke kan være seg selv her, og man må gå omveier? Så hvor?? For meg blir det så inderlig klart at det finnes en livsfelle, en livsløgn, når man ikke tør være seg selv. Ikke tør si ting rett ut og leve sitt eget liv. Men hallo! Det gjelder ikke alle – kanskje ikke en gang flertallet.

Og møkklei hele skiten!Som skal fortelle hvorfor og hvordan, men sørger for flere utganger i tilfelle man tok feil.

Jeg kunne brukt banneord etc, men mitt beste ord på det er enkelt og greit: Ekkelt!

4. august, 2010 00:20

---

Noen dager tidligere:

Mensa

Jeg har vært mensamedlem siden 1998, etter et veddemål, men aldri benyttet meg av det det for noe. Jeg har ikke sett behovet rett og slett. Men jeg gjør det nå. Jeg trenger noen å snakke “filosofisk med”, noen som ikke blander følelser inn i alt. Noen som følger lange tankesprang uten at jeg trenger forklare.

Jeg er feig, for normalt dobbeltkjører jeg bloggene med Facebook. Ikke nå. Mange venner ville blitt fornærmet. Jeg skjønner hvorfor, men ikke, på samme tid. Vi godtar så enkelt at IQ=75 trenger noe eget, men ikke at IQ=150 gjør det samme. DA er man kjepphøy. DA er man på en måte stakkarslig.

Men jeg skjønner heller ikke hvorfor “middelmådighetene” tenker som de gjør. Hvorfor jeg må forklare det som for meg er innlysende, som for IQ=75 som må det samme. De er bare følelser, vi er mest intellekt.

Dette er første gang jeg er ærlig rundt dette, og jeg kjenner at jeg skammer meg. Skammer meg over at jeg tar ting lett, at jeg ikke skjønner de “vanliges” begrensninger, at skolesystemet for meg er en vits mht progresjon. Skammer meg over at jeg blir irritert over Olas tanker rundt ting når han uttaler seg etter det han leste i VG, men ikke kjenner historien. Skammer meg når jeg ikke gidder forklare og over at jeg ikke har språket som knekker kodene. Skammer meg over å være “overlegen”.

Men savner samtidig mine egne. De som ser på deg og forstår. Det blikket som sier at de skjønner akkurat hva du snakker om – selv uten å ta hele reglen. Jeg har for all del noen sånne, men ikke mange nok.

Så da blir det vel mensa-gjengen?